Gå til innholdet
Meny
- Ledende på nordisk kvalitetsgrafikk

Hva er grafikk?

Grafikk er bestemte former for billedtrykk som det kan lages flere eksemplarer av. Hvert enkelt avtrykk regnes som et originalt kunstverk selv om det kan finnes mange like eksemplarer av samme motiv. Et grafisk blad er et avtrykk på papir fra en stein, en treplate, en metallplate eller annet materiale hvor kunstneren selv har skapt sitt kunstverk. 

For å kunne få flere like avtrykk må kunstneren bearbeide trykkemediet slik at innfarging og trykking kan gjentas på samme måte flere ganger. Motivet kan utformes i platen på flere ulike måter. 

Grafikk deles inn i fire hovedtyper: høytrykk, dyptrykk, plantrykk og sjablontrykk. De vanligste høytrykks- teknikkene er tresnitt, trestikk (xylografi) og linoleumsnitt. Det finnes mange teknikker innen dyptrykk. De vanligste er kobberstikk, koldnålsradering, mezzotint, etsning og aquatint. Litografi er den viktigste plantrykkteknikken. Silketrykk (serigrafi) er et sjablontrykk. Med unntak av sjablontrykket blir avtrykket alltid speilvendt sett i forhold til trykkplaten.

Historikk

Tresnittet er den eldste teknikken med røtter tilbake til det gamle Egypt og Babylonia, til Romerriket og til Kina.  Kineserne var de første som benyttet denne trykketeknikken til å lage bilder på tekstil.  Når papiret etter hvert ble utviklet ble reproduksjonen av bilder og tegn viktig.  Tresnittet ble tatt i bruk i Europa fra begynnelsen av 1400 tallet. 

Dyptrykksteknikkene ble brukt i middelalderen for å bevare de vakre mønstrene som våpen- og gullsmeder utviklet.  Fra 1400-tallet ble teknikken også benyttet til å lage grafiske blad.

Litografiet ble oppfunnet av Alois Senefelder (1771-1834) i 1798. Senefelder arbeidet som komponist og tekstforfatter og var opptatt av å finne andre metoder enn dyptrykket til å reprodusere tekst og noter på.

Etter hvert ble teknikkene selvstendige billedmedier. Utøverne var til å begynne med anonyme, men fra slutten av 1400-tallet kjenner vi navnene til flere grafikere. Det var ikke vanlig å håndsignere grafiske blad før i forrige århundre. Tidligere markerte kunstnerne trykkene som sine egne ved å signere i selve trykkplaten. Fra midten av forrige århundre kunne man lage reproduksjoner ved hjelp av fotomekaniske teknikker. Fra da av ønsket mange kunstnere å håndsignere trykkene sine for å markere ektheten. Det er også forholdsvis nytt å nummerere og angi opplag på trykkene. Ved at opplaget begrenses, økes trykkenes sjeldenhetsverdi.

Silketrykk, eller serigrafi, begynte som en industriell teknologi, og ble adoptert av amerikanske grafiske kunstnere på 1930-tallet.  Den mest moderne av de grafiske teknikker, digitalgraikk, er et barn av vår tid, og er fortsatt i utvikling.

Giovanni Piranesi, “Veduta della Villa dell’ Emo Sig. Card. Alesandro Albani fuori di Porta Salaria” radering, utsnitt. 1700-tallet

Høytrykk

I alle former for høytrykk er det de opphøyde partiene av platen som avgir trykkfargen. Det som ikke skal med i motivet skjæres bort. De vanligste formene er tresnitt, trestikk (xylografi) og linoleumssnitt.

Tresnitt

I et tresnitt utnyttes nivåforskjeller i treplaten, dvs. at platen er et relieff. Det som skal være farget i avtrykket blir stående igjen i platens overflate. Harde tresorter egner seg best, og man benytter en plate som er skåret i vedens lengderetning. For å skjære ut motivet brukes en skarp kniv eller et U- eller V-formet huljern. Man kan arbeide direkte på en ubehandlet treplate, eller platen kan påføres en mørk farge slik at det som skjæres fremstår som lyst mot mørk bakgrunn. Treplaten påføres farge, som oftest ved hjelp av en valse. Papirarket legges på platen og presses mot det utskårede med en valse eller en avrundet gjenstand (for eksempel en skje), eller det trykkes ved hjelp av en presse. 

Teknikken innbyr til utnyttelse av kontrasten mellom mørkt og lyst. Strekenes størrelse og tetthet bestemmer valøren i bildet. I fargetresnittene brukes i prinsippet én plate for hver farge slik at de trykkes i tur og orden på samme papir. Når platene overlapper hverandre dannes flere fargetoner. Man kan utnytte treets struktur slik at årringene blir  synlige i de ferdige tresnittrykkene.

Trestikk

I trestikkteknikken (xylografi) benyttes en endevedplate fra en hard tresort, for eksempel kirsebær. Det at man skjærer på tvers av fibrene i treet istedenfor på langs, gjør det mulig å forme bitte små detaljer i motivet. I tillegg til huljern er stikkelen et godt egnet redskap til dette formålet.

Linoleumssnitt

Linoleumssnittet trykkes fra en utskåret linoleumsplate etter samme prinsipp som tresnittet. Linoleumsplaten egner seg til å gjengi jevne flater og klare markerte mønstre da den mangler treplatens struktur. 

Dyptrykk

Det som skiller et dyptrykk fra et høytrykk ligger i selve betegnelsen. I dyptrykket er det fordypningene i platen som er grunnlaget for det grafiske bladet. Det er fordypningene som avgir farge i trykkeprosessen. Et dyptrykk er et bilde som er trykket fra en plate, fortrinnsvis i metall, hvor motivet enten er gravert eller etset inn. Motivet formes direkte i platen ved at det risses inn med en stikkel eller stålnål (kobberstikk og koldnål). Fordypningene kan også lages ved hjelp av

etsende væske (etsning). Som i høytrykk formes platen som et relieff, men i et dyptrykk er det altså fordypningene i platen som ved innfarging mottar og ved trykking avgir farge til papiret. 

Det finnes mange ulike teknikker. De mest brukte er kobberstikk, koldnål, mezzotint, etsning, aquatint, sukkeraquatint, metalltrykk, fotopolymer og digitalbasert dyptrykk.

Kobberstikk

I et kobberstikk er streken avgrenset og har en spiss begynnelse og ende. Teknikken muliggjør tynne linjer samt små detaljer. Ved bl.a. parallell- og krysskravering kan man oppnå ulike gråtoner. (Se bildet som illustrerer avsnittet om historikk)

Koldnål

Koldnålteknikkens kjennetegn er de myke, nesten lodne linjene. Med en spiss stålnål pløyes metallet opp som en plogfure. På den ene siden av fordypningen blir det en grad eller en kant. I motsetning til for eksempel tresnitt kan ikke en koldnålsradering trykkes i mange eksemplarer da graden slites i trykkeprosessen.

Aquatint

Aquatint egner seg til å gjengi flatevirkninger og valørforskjeller. Små harpikskorn fordeles utover platen som så varmes opp slik at harpikskornene smelter og fester seg på metallet. Syren etser i de små feltene mellom harpikskornene. Når platen er ferdig etset og rengjort, står de flekkene som kornene beskyttet som uberørte biter av platens overflate. De er omgitt av knudrete små fordypninger hvor fargen vil feste seg ved innfarging. 

Sukkeraquatint

Grunnlaget for en sukkeraquatint er en plate påført aquatint. Motivet blir malt på platen med en tykkflytende blanding av vann, sukker, tusj og gummi arabicum. Hele platen dekkes deretter av et lag med hardgrunn før den legges i vann. Vannet trenger gjennom hardgrunnen og løser opp sukkeret. Metallet som kommer til syne blir etset til et motiv.

Mezzotint

Denne teknikken kalles ”Dronningen” blant alle grafiske teknikker. Kobberplaten ”vugges” med et bredt, sagtannet verktøy til hele flaten er revet opp. Motivet poleres opp med et opaljern og trykkes som vanlig dyptrykk. Mezzotinter blir utrolig myke og gråtonene så fine i overgangene, at de berettiger den meget arbeidskrevende prosessen. Mezzotinter er alltid i små opplag (ca. 30 eks). Det finnes kunstnere som arbeider i større opplag, men da er kobberplaten forstålet i en elektrolytisk prosess.

Fotopolymer / Fotogravyr

Man kan også lage fotobaserte dyptrykk med fotopolymer eller fotogravyr. Begge teknikkene baserer seg på det samme prinsippet: en lysfølsom film blir overført til trykkplaten, platen blir belyst med en UV-lampe gjennom en transparent med motivet på. Videre blir motivet fremkalt i vann og den lysfølsomme filmen blir ytterligere herdet under UV-lys. Fotoplymerplaten kan nå trykkes som et vanlig dyptrykk. I fotgravyret blir platen etset før den kan trykkes.

Digitalbasert dyptrykk 

Dette er dyptrykk trykket fra tre trykkplater med forskjellig trykkfarge i en kobbertrykkpresse. Utgangspunktet for bildene er tegninger/malerier som utføres med elektronisk penn på et digitaliseringsbord tilknyttet PC. Bildene utføres som collager med elementer både fra fotografier og tegninger. Etter et prøvetrykk bearbeides trykkplatene videre med ulike håndverktøy til det ønskede resultatet er oppnådd. Denne teknikken er altså en blanding av nye og tradisjonelle metoder, og inneholder muligheter for utnytting av både elektroniske verktøy og taktile håndbaserte arbeidsmåter.

Etsning

Etsning er en felles betegnelse for både streketsning og akvatint. I etseteknikken dekkes platen med beskyttende etsegrunn, tegningen risses deretter inn slik at metallet avdekkes. Deretter legges platen i et syrebad for at strekene skal etses inn. Når platen er ferdig rengjort valses eller gnis den inn med trykkfarge slik at fordypningene fylles. Overflaten gnis ren slik at den blir helt fri for farge. Papiret fuktes og legges på platen. Med et beskyttende lag filt over, presses så platen og papiret mot hverandre under så kraftig press at papiret presses ned i fordypningene og henter opp fargen. De fargede strekene og flekkene tilsvarer platens furer og groper og de ufargede - som har papirets fargetone - tilsvarer metallplatens overflate.

Metalltrykk

Dette er en kombinasjon av høytrykk og dyptrykk. Trykkplaten er en collage hvor metallbiter og netting enten festes til platen eller legges løst oppå platen slik at de kan farges inn individuelt. Metall-collageplaten farges inn og gir avtrykk både fra fordypningene og de opphøyde partiene. Det kraftige relieffet i platen gir et tilsvarende kraftig preg i papiret.

Erling Valtyrsson, “u.t.” 29x35. Mezzotint. Opplag 30. Trykkplaten bearbeides for hånd og trykkes i håndpresse. Trykket av kunstneren.

Plantrykk

Som forklart tidligere er høytrykk og dyptrykk ulike former for relieffer. I et plantrykk ligger de trykkende og ikke-trykkende partiene i samme plan. Det mest kjente plantrykket er litografiet.

Litografi

Litografiet ligger nært opp til tegne- og maleteknikkene. Til forskjell fra de eldre teknikkene tresnitt, kobberstikk og etsning er steinen uten relieff. Kalkstein er best egnet som bunnmateriale. Teknikken bygger på det prinsipp at fett og vann avstøter hverandre. Før bildet lages må steinen slipes helt plan og være fri for fett. Man bruker et fettholdig medium til å tegne eller male motivet på steinen. Man kan benytte stift eller tusj som enten påføres med penn, pensel eller sprutes utover flaten. Deretter må steinen prepareres før trykkingen kan starte. Under hele trykkeprosessen må steinen holdes fuktig. Den påføres fettholdig trykkfarge med en valse. Fordi fett og vann avstøter hverandre vil trykkfargen bare feste seg på de stedene hvor det er malt eller tegnet med fettholdig materiale. Der hvor steinen er fuktig vil ikke den fettholdige trykkfargen feste seg. Papiret legges på steinen som så kjøres gjennom pressen under kraftig trykk. 

Ørnulf Opdahl, “Ramoen” 2004 60x60 litografi. Opplag 80. Trykketi 5 farger i Grafisk Stentrykk, Oslo.

Når man skal trykke et litografi i flere farger må man tegne en stein for hver farge. Det vil si at kunstneren er avhengig av å få elementene til å treffe nøyaktig for hver farge. Dessuten må den som tegner steinene også kunne beregne hvordan de forskjellige blandingene av fargene blir. Alle steiner tegnes med sort og trykkes i gult, rødt osv. Fargene som brukes i denne teknikken er transparente, og kunstneren må derfor ha kunnskap om hvor mye gult som skal oppå blått for å få den rette grønnfargen. I tillegg spiller det selvfølgelig en rolle hva slags pigmenter man bruker når en blander fargene. 

Litografiet er en komplisert teknikk, både kjemisk og rent prosessmessig. Kunstneren er avhengig av å samarbeide med en dyktig trykker. Tradisjonelt kalles litografiet for samarbeidets kunstform.

Jan Harr, “Stille natt” 32x33 litografi 2006 Opplag 150. Trykket i Grafisk Stentrykk, Oslo.

Silketrykk

Silketrykk, også kalt serigrafi, er et sjablontrykk. Et finmasket stykke tekstil spennes opp på en solid ramme. Hovedpoenget ved teknikken er at tekstilduken kan prepareres slik at den får åpne og tette partier som henholdsvis slipper og ikke slipper trykkfarge gjennom. Duken tettes delvis igjen med lim, lakk, sjabloner eller plastfilm slik at de feltene som ikke skal trykkes er tette.

Innfarging og trykking foregår i én operasjon og det trengs ingen presse i vanlig forstand. Et papir legges under rammen med den ferdig bearbeidete duken. Trykkfargen legges langs innsiden av den ene rammekanten og dras over duken med en rakel eller skrape, slik at fargen presses gjennom dukens åpne partier. I det ferdige trykket tilsvarer fargefeltene dukens åpne partier, mens de ufargete tilsvarer de tette. 

Dersom flere farger blir benyttet trenger man én ramme med en ny bearbeidet duk for hver farge. Silketrykket karakteriseres av et jevnt, glatt og dekkende fargelag som ikke trenger ned i papirfibrene, men ligger oppå papiret. En lys farge kan for eksempel trykkes over en mørk uten at den mørke fargen skinner igjennom. Dette er ikke mulig i noen av de andre tradisjonelle grafiske teknikkene. 

Teknikken ble først tatt i bruk av reklamebransjen, men det var ikke før i 1930-årene at silketrykkteknikken ble prøvet ut av enkelte billedkunstnere. 

Per Kleiva “langt vest i havet” 50x50 serigrafi, 2006 opplag 170. Trykket i 4 farger.

Monotypi

Det som karakteriserer monotypiet (mono = 1) er at det er et unika, altså én original. I denne teknikken maler man på en plate/stein og trykker papiret mot denne. På den måten får man med seg både maleriets og trykkets egenskaper.

Kunstneren bruker vanlige trykkfarger som bearbeides med tynne oljer for å få den smidigheten man trenger. En av vanskelighetene er å få lagt det tynt nok på platen slik at ikke trykkeprosessen skviser motivet utover. Man kan legge på fargene med pensel eller «skrape» den på platen med sparkel. I motsetning til andre trykketeknikker gir ikke teknikken noe tillegg til uttrykket. Kunstneren får det han har satt ned på platen. Denne teknikken gir ingen form for korning eller «raster».

Inger Sitter, monotypi, “u.t” 2006 39x46 unica. Malt på aluminiumsplate og trykket i Grafisk Stentrykk, Oslo

Digitalgrafikk

Digitalgrafikkgjør seg stadig mer gjeldende. Fotoprogrammer eller tegneprogrammer brukes direkte for å lage datagenererte bilder, eller kunstneren kan bearbeide fotografier. Datafilen blir da å anse for trykkplaten. Bildet kan skrives ut på ulike typer papir og materialer. Det benyttes blekk og papir som er spesialtilpasset for kunstproduksjon og som holder høy kvalitet. Mange kunstnere kombinerer digitalgrafikk med klassiske teknikker.

Datateknologien byr på nye og spennende muligheter og er et enormt teknisk verktøy. Her kan kunstneren ta i bruk alle datateknologiens muligheter: hurtighet, manipulasjon, blanding av uttrykk, utvalg og nøyaktighet av farger, osv. Digitalgrafikk får dermed et annet visuelt uttrykk enn de andre tradisjonelle grafiske teknikkene. I de senere år har digitalgrafikk blitt akseptert som et nytt kunstnerisk uttrykk, selv om den altså bryter sterkt med alle de andre grafiske teknikkene som tidligere beskrevet. 

Grafikken har alltid vært innovativ. Den nye teknologien reiser nye og til tider vanskelige spørsmål til digitalgrafikk som kunstform. Hvem eier en datafil og hvordan kan man sikre at bildene blir skrevet ut i et begrenset opplag? Dette er problemstillinger som både kunstner og publikum bør forholde seg til. 

Erik Wessel, “Murillos engler 2” 100x100 dataprint 2006 opplag 50. Bildet er “malt” på computer og trykket på Epson fargeskriver.

Signering og nummerering

Det kunstneren skriver med blyant under motivet er opplysninger om hvem som har laget bildet, hvor mange eksemplarer opplaget består av, hva slags teknikk det er trykket i og eventuelt tittel på bildet. 

Det vanligste er å nummerere bildet med en brøk, for eksempel 1/100, eller 100ex. Brøken sier noe om hvor stort opplaget er og hvilket nummer dette spesielle trykket har. Brøken sier ikke noe om trykkets rekkefølge i trykkeprosessen. Etter nummerering kommer teknikken: Litografi, etsning, tresnitt, dataprint osv. Så følger tittel, signatur og eventuelt årstall. 

Imidlertid vil det også finnes trykk med andre benevninger:

E.A. (Epreuve d’artiste)Kunstnerens trykk. Disse trykkene er kunstnerens egne, og kommer i tillegg til selve opplaget. De er identiske med de andre trykkene i opplaget, og skal ikke overstige 10 % av opplaget. Noen nummererer disse med romertall.

E.T./T.p. l’a (Tiré par l’artiste)Eget trykk. Kunstneren har selv trykket opplaget.

H.C. (Horce commerce) Utenfor salg. Dette kan være trykk kunstneren bruker til utstillingseksemplar, gaver, etc . Trykkene er identiske med opplaget.

P.T. Prøvetrykk .Dette er trykk kunstneren har godkjent som fullverdig kunstverk og som blir til under prosessen. Disse varierer fra opplaget på en eller annen måte.

Særtrykker en variant som avviker fra opplaget i vesentlig grad, men som kunstneren finner så interessant at han trykker noen eksemplarer. Er det flere enn ett, er det vanlig å nummerere med romertall. I noen tilfeller lager kunstneren flere varianter av samme motiv. Disse nummereres individuelt, men kunstneren påfører f. eks.: ”blå variant”.

Hvordan behandle grafikk

De fleste grafiske blad er trykket på håndlaget bøtepapir. Dette er som regel laget av bomull og lin. Papiret er som oftest kraftig og tåler håndtering. Det som imidlertid er viktig er at fibrene i papiret ikke brekker. Det vil si at man må sørge for å holde arket mellom to fingre som møter hverandre. Bruk alltid to hender. Hvis papiret får en knekk, er det omtrent umulig å få denne vekk. Papiret og trykksverten tåler vann, så 

hvis papiret har blitt bulkete, kan en ekspert fukte det opp og strekke det tilbake i fasong igjen. Dette gjelder ikke hvis trykket er håndkolorert, da vil tegningen kunne løses opp av vannet. Trykkpapir skal kun berøres av helt rene hender. Fettflekker er vanskelige å fjerne.

Innramming

Det er mange måter å ramme inn grafikk på. Motene skifter både når det gjelder rammetype og monteringsmåter. Noen ønsker å ramme inn uten passepartout, mens andre ønsker dobbelt av det samme, dette er kun en smakssak. Det er eieren av trykket som til syvende og sist bestemmer hvordan han vil oppbevare trykket. Husk at grafikk må rammes inn slik at trykket ikke kommer inn mot glasset. Glasset er syreholdig og vil i det lange løp skade papir og farge. Vær også oppmerksom på at det i en ferdigramme kan være syreholdig papp. Denne syren vil gjøre trykkepapiret gult og sprøtt over tid. Generelt, unngå at trykket kommer i kontakt med syreholdig materiale.

Opphenging av grafikk

Det er i grunnen bare en regel som gjelder for opphenging. Grafikk skal aldri henge i direkte sollys. Selv om pigmentene er lysekte, er det ingen trykksaker som tåler direkte sollys over lang tid. De forskjellige fargene har forskjellig bestandighet for lys.

Atelje Larsen

Atelje Larsen ble grunnlagt i 1972 av kunstneren og grafikeren Thormod Larsen (1921-1977). Siden 1977 har hans sønn, Ole Larsen, drevet atelieret sammen med sin søster Denise Larsen samt medarbeiderne Gunnar Holmgren, Per Johansson og Peter Sjöblom. 

Atelje Larsen er en workshop, et kobbertrykkeri og et forlag for grafisk kunst. Thormod Larsen var en foregangsmann for det vi i dag kaller workshop, et sted hvor et nært samarbeid mellom kunstner og trykker blir satt i høysete. Hele prosessen er et håndverk, og kunstneren er med gjennom alle ledd fram til godkjent prøvetrykk. Et atelier som er integrert i verkstedet muliggjør dette. I Sverige er Atelje larsen alene om dette konseptet. Kunstnere fra ulike nasjonaliteter kommer til Helsingborg for å arbeide med sin grafikk. Største mulige format er 1,5 x 3 meter.

Atelje Larsen samarbeider med spesielt utvalgte gallerier i en rekke land. Kunstverket er et av disse galleriene.

Kontakt

Kunstverket Galleri AS
Kirkegata 5, 0153 Oslo

Tlf: 23 23 41 50
Faks: 23 23 41 51
Email: gallerist@kunstverket.no

Åpningstider

ManStengt

Tirs, ons, fre. 10:00 - 17:00

Tors. 10:00 - 18:00

Lør. 12:00 - 16:00

Søn. 12:00 - 16:00*

*kun under utstillinger

Les vår Personvernerklæring

Galleriets mailingliste

Hvis du ønsker å motta vårt nyhetsbrev på e-post, kan du
skriv inn din e-postadresse ovenfor, og klikk Send.

Kunst i kvadraturen

KUNST I KVADRATUREN
er et samarbeidsprosjekt mellom ti gallerier i Kvadraturen.

2018 © Kunstverket Galleri AS